Original overskrift

Jeg har både drukket litt juice til frokost og nettopp spist middag, så dagen i dag er vel ikke så aller verst egentlig. Er jo bra at jeg spiser, men sliter fortsatt med at når jeg først spiser så spiser jeg mer enn jeg burde til at jeg skal kunne føle meg okei med det etterpå. Angrer og føler trangen til å kaste opp en del av det så det ikke blir så mye alikevel. Men,men.

Nå ligger jeg og hører på retro musikk mens jeg jobber litt sakte men trutt med naturfagsoppgaven min. Eeelsker gammel musikkAlphaville, Freddie Mercury, Queen, Cat Stevens og Toto har spilt en stund her nå!

Har jo muntlig framføring om spiseforstyrrelser på tirsdag, er litt spent på hvordan det går egentlig. Jeg har jo lagt ned ganske mye tid og energi i denne oppgaven, og prater mye fra erfaring med spiseforstyrrelser, så håper det lønner seg i form av en bra karakter. 


Love it ♥

I dag skal jeg tortureres i en time

Hei igjen! Jeg tok meg en liten pause fra bloggingen i går. Men som jeg tidligere skrev, så blogger jeg for min egen del nå, jeg har ikke noe press på meg for hva jeg burde skrive om og hvor ofte jeg burde legge ut innlegg. Det får meg faktisk til å ville blogge mer, tror jeg! 

 

I går satt jeg egentlig og ventet på at bestekompisen min skulle komme til meg, men da han begynte å gå var det så inne i helvettes vær at han orket ikke tanken på å gå tilbake hjem igjen, så vi skal heller møtes i dag. Først skal jeg til byen og kjøpe noen ting jeg la av i går så jeg heller kunne bruke gavekortene jeg fikk til jul å betale med, også skal jeg til hudpleieren 13.30. Hvis noen der ute tror at jeg drar til hudpleier og får en deilig behandling så tror dere grunding feil. Jeg går dit en gang i måneden for utklemming, om du ikke vet hva det er så bare tro meg når jeg sier at det gjør vondt.
Tårene renner hver gang.
Der skal jeg tortureres i en time før jeg kan snike meg hjem. Må ta bussen, så gjemmer meg så godt som mulig under skjerf og hette. Etter utklemmingen blir du helt rød og hoven og forferdelig i ansiktet der de har klemt, så for meg er jo det 90% av ansiktet. 

 

Egentlig er det likeså greit at jeg møter bestekompisen i dag,  Han er en av de få utvalgte jeg kan la se meg slik haha. Kan ikke akkurat gjøre så mye annet eller møte så mye andre folk til ansiktet mitt blir normalt igjen uansett.



I nuet. 

 

- Hva skal du i dag? ♥

Jeg gir opp alt sammen

Akkurat kommet hjem fra skolen. Det var deeen køen så tok faktisk en time med skoletaxien. Imponert.

Hadde ikke spist noen ting i hele dag før jeg kom hjem å kastet meg over noe jeg ikke burde.. Har så lyst å kaste opp. Men skal la være. Skal bare la være å spise noe mere i dag. Jeg fortjener faen ikke mat engang. Har mest lyst å gå å legge meg og sove fram til i morgen tidlig. Ikke at noe kommer til å føles så mye bedre da. 

Jeg har forresten en oppgave i naturfagen hvor vi fikk velge tema fra en liste, hvor jeg valgte å ha muntlig framlegg om spiseforstyrrelser. Ironisk? Jeg tenkte at det var en fin gest, en steg i riktig retning på en måte. Men alt har gått nedover siden da! Jeg spiser ting jeg ikke burde, straffer meg selv... Jeg er helt ute å kjører, egentlig.

 

Jeg hater at jeg har blitt som jeg har blitt. Ødelagt. 

Helvettes vinterdepresjon!

Er det noe jeg ikke vil nå så er det ut i kulda! Jeg hater at det er så kaldt ute, at jeg på pakke meg inn sånn. Jeg aner ikke hva jeg skal ha på meg for å ikke føle meg så utrolig stygg og utilpass. 

Vil bare gjømme meg vekk i en stor hettegenser og joggebukse men føler ikke det er helt greit heller. Føler meg ikke okei i noen ting som helst. Jeg føler meg så utrolig stygg og feit, jeg er så misfornøyd med alt sammen. Ikke alle verdens operasjoner kan fikse trynet og kroppen min til et punkt hvor jeg (ikke er spesielt fornøyd) bare ikke er så misfornøyd. Vet ikke hva jeg skal gjøre lenger.

 

Det eneste jeg vet er at jeg må komme meg på skolen, for denne terminen vil jeg absolutt ikke ha så mye fravær! Føler virkelig ikke for å spise noe akkurat nå, skal prøve å drikke noe i hvertfall. 

 

 

- Ønsker alle en så fin dag som mulig, stå på folkens! ♥


Pån igjen!

Da har jeg lenge vært borte fra å blogge uten å føle noe særlig savn. Trodde ikke jeg skulle få det heller, men var vel kanskje en dag siden at jeg begynte å tenke på å blogge igjen. Ikke for noen andres del, men min egen. Jeg har så mye tanker og ting jeg sliter med, og det er så godt når jeg får satt ord på det. Jeg er flink til å sette ord på ting, til å prate om ting. 

Så da skal jeg prøve på nytt, med "blanke ark" her på bloggen. For min egen del, denne gangen.

Frustrert

Ting går framover, men det tar tid. Jeg venter og jeg venter, og har blitt litt apatisk i det siste. Jeg gidder ikke lenger å glede meg over at nå endelig skjer det, også skjer det ikke helt enda alikevel. Barnevernet vil sikkert det beste men det hele har vært en nesten ulidelig lang prosess, 17 år har jeg rukket å bli. Nå skal det (forhåpentligvis) snart bli orden på sakene.

Jeg prøver så godt jeg kan, men det er så utrolig lett for meg å føle meg utilstrekkelig. Jeg drukner meg selv i ansvar som ikke egentlig er mitt, for så å føle meg udugelig når jeg ikke greier alt sammen. 

Min berømte samvittighet

Noe av det aller, aller vanskeligste for meg har vært å begynne å sette meg selv først. Det å innse at det faktisk er mitt liv og meg det går utover om jeg neglisjerer meg selv. Jeg har veldig lett for å føle at jeg er egoistisk og er veldig redd for at folk skal tro at jeg bare tenker på meg selv og ikke bryr meg om dem..

Familie som jeg ikke orker å besøke fordi jeg ikke har overskudd til det, og vet at det vil "tappe" meg helt om jeg skulle gjøre det når jeg ikke kjenner meg i form til det. Broren min og samboeren har små barn, som jeg egentlig skulle ønske jeg tilbrakte mye mere tid meg og er en av de utallige tingene jeg har dårlig samvittighet for. Det stikker inni meg. Jeg får så dårlig samvittighet. Det er helt forferdelig. Men jeg vil ikke at barna skal se meg når jeg ikke er opplagt, når jeg "spacer ut" og ikke kan gi de oppmerksomheten de fortjener. Når sjangsen er stor for at jeg skal begynne å gråte foran de over ting de ikke forstår. 

Spiseforstyrrelsene

Jeg har virkelig prøvd å få orden på spisingen min, helt sant. Men I det siste har alt bare gått til hælvette. Alle tankene jeg har har aldri vært så ille som nå. Jeg greier meg relativt bra, prøver å spise sunne ting jeg vet jeg ikke får dårlig samvittighet over å ha spist etterpå. Prøver å spise så mye som mulig av det uten å stappe i meg for mye. Så gar dette bra til jeg kommer hjem fra skolen, spesielt i sosiale sammenhenger, jeg blir "presset" til å spise noe jeg vet jeg ikke burde, angrer som faen etterpå å avskyr meg selv. "Du har ingen selvkontroll. Du kommer til å være feit resten av livet. Nei, du er ikke feit. Men du blir aldri frisk om du fortsetter slik." Sånn prøver jeg å snakke meg selv ut av det, bort fra det. Jeg vet jeg ikke er "feit". Det er bare det at jeg vil være så utrolig mye tynnere. 

Jeg bytter på å tenke på hvor tynn jeg vil være, hvor feit jeg syns jeg er, og hvor redd jeg er for å ødelegge kroppen min ved å underernere den, tennene ved å kaste opp. 

Det er en gladnyhet da, jeg har faktisk ikke kastet opp i det siste. Tro meg: Jeg har hatt lyst. Det er faktisk enda bedre, jeg kjente trangen men gjorde det ikke. Jeg vet at dette er bra men samtidig så kjenner jeg den dårlige samvittigheten for at jeg i utgangspunktet spiste noe som fikk meg til å ville kaste opp. Teller kaloriene. Greier ikke bestemme meg hvor i den daglige kaloriskalaen jeg vil være. Surfer på pro-ana sider og raw-veganer sider. Sunne, trente folk, og syke, tynne folk. Hvor vil jeg helst være? Sunn, selvsagt. Jeg vil jo ikke være syk. 

Det jeg skriver er jo motstridende, og det er vel egentlig sånn jeg har det for tiden. Jeg har lenge hatt tankene i hodet, men aldri så sterkt som nå. Aldri har jeg kjempet så hardt for å motså de nå. Det som går rett vei er jo det at jeg ikke kaster opp (fordi jeg har helt angst for hva det vil gjøre med tennene mine etterhvert, og hvor vondt d gjør i halsen etterpå) og at jeg virkelig, virkelig prøver. Målet er å kunne bli både tynn og sunn. Da blir jo alle fornøyde. 

Litt om angsten

Jeg har jo angst, så å trene på treningsstudio kommer ikke på tale, men å trene hjemme på maskin er midt i blinken. Kan jo ikke jogge ute heller for der er det også folk, haha herregud. 
Det er forresten kanskje en bra ting, at å gå tur med Vika (hunden min) går veldig bra. Føler ikke at folk ser rart på meg når jeg er ute å går med Vika, alle skjønner hvorfor jeg er ute å går og tenker ikke noe mer over det, men om jeg går alene så er det utrolig ekkelt. Virker sikkert kjemperart for de som ikke føler det litt sånn selv. 

Ellers

Jeg prøvde meg så smått på å fikse designet mitt også, haha. Ikke de store greiene men ble litt fint syns jeg. Skal se om jeg får til å lage en header også kanskje, har ikke helt skjønt meg på det greiene. 
 

Merker på kroppen at det var utrolig godt å få ut litt, lette litt på trykket på en måte. ♥ 

Les mer i arkivet » Januar 2014

Linnea Bayati

17, Trondheim

Linnéa heter jeg og dette er bloggen min. Her skriver jeg ganske åpent og ærlig om meg selv, hverdagen min, tanker, følelser, meninger jeg har rundt forskjellige tema og hva enn annet som måtte falle meg inn.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

hits